Sanct Svithun (folla)

Fra Dykkepedia
Gå til: navigasjon, søk
Sanct Svithun (folla)
St.Swithun.jpg
Tekniske data
Typehurtigruteskip
Lengde (m)81,6 m
Bredde (m)12,5 m
Dypgående (m)4,3 m
Toppfart (knop)17 knop
Motor2 500 bhk
Tonnasje2 172 brt
Passasjerer575 passasjerer (185 køyeplasser)
Kjøretøy4
LastPassasjerer og gods
Karriere
RederiDet Stavangerske Dampskibsselskab
Bygget1950 Ancona, Italia ved Cantieri Naval Riuniti
FlaggstatNorge
Jomfrutur8. juni 1950
SkjebneGrunnstøting
Dato forlis21 oktober 1962 kl 23:10
Dykket
TilgjengelighetDykkbar fra båt ca 8-10 dager hvert år
Dykkedybde53-64meter
Plassering på bunnHvildende med 90 graders slagside styrbord på berg som skråner ned mot sandbunn
Generell tilstandNesten slått i 3 deler der baugpartiet er delvis knust mens midtskip og akterskip er i relativt god stand

MS «Sanct Svithun» var et tidligere hurtigruteskip bygd i 1950 med byggnummer 232 ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona. Skipet ble overlevert Det Stavangerske Dampskibsselskab i mai 1950, og ble som det fjerde nybygde hurtigruteskip etter krigen satt inn i trafikk 8. juni 1950. Hun seilte i fast rotasjon som hurtigrute i perioden 1950 til 1962, bare avbrutt av verkstedopphold. I 1962 forliste MS «Sanct Svithun» på Folda. 41 mennesker omkom. MS «Sanct Svithun» var det andre hurtigruteskipet som var oppkalt etter Stavangers skytshelgen St. Svithun. Det første var DS «Sanct Svithun» fra 1927 som ble senket av britiske fly i 1943.

Historie

I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigruteflåten ble startet, og MS «Sanct Svithun» med prislapp på omkring 9,7 millioner kroner var det fjerde nybygde hurtigruteskipet etter krigen. Det var utseendemessig svært likt de 3 andre hurtigrutene som ble bygget i Italia, ofte kalt «Italiaskipene» eller «klippfiskskipene». Kallenavnet «klippfiskskipene» fikk de fordi en del av kjøpesummene ble betalt med klippfisk. De andre «Italiaskipene» var MS «Erling Jarl», MS «Midnatsol» og MS «Vesterålen».

I Hurtigruten

MS «Sanct Svithun» ble satt inn i hurtigrutetrafikk 8. juni 1950, og erstattet DS «Kong Haakon» fra 1904. I januar 1952 hadde skipet en grunnberøring i Risøyrenna, men fortsatte på rundturen inntil maskinproblemer tvang henne til å gå til Bergen for reparasjon. 1. mai 1952 grunnstøtte «MS Sanct Svithun» på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men greide å komme seg av skjæret ved egen hjelp. Passasjerene ble overført til MS «Midnatsol», mens skipet gikk til Bergen for reparasjon. Som et resultat av den tragiske brannen ombord i MS «Erling Jarl» i 1958, ble MS «Sanct Svithun» sendt til Rosenberg Mekaniske Verksted i februar 1961 for å bedre brannsikkerheten ombord. Ombyggingene dreide seg i hovedsak om 2. plass (2. klasse) og nødutganger. Tonnasjen var nå 2 172 brt.


Forliset

Forløpet

Den 21. oktober 1962, om lag kl 13:00 (en time etter ruten) avgikk nordgående hurtigruteskip MS «Sanct Svithun» Trondheim. Skipet fulgte den vanlige leia ut til Buholmråsa fyr ved sørenden av havstykket Folda, neste anløpssted var Rørvik. Klokken var 19:55 ved passering Buholmsråsa fyr og det var vaktavløsning i styrhuset. Kaptein, 1. styrmann og los avløste overstyrmann, 2. styrmann og los. Omtrent på denne tiden skulle kursen forandres fra 350 grader til 35 grader, men påtroppende los utsatte kursendringen. Klokken 20:00 var det vaktavløsning for rormannen, skipet hadde da kurs 342 grader. En stund senere skiftet skipet kurs til 335 grader før det gikk 5 minutter på 333 grader (dette grunnet et møtende skip) før de så fortsatte på 335 grader. Det var dårlig vær denne dagen med striregn og sterk kuling til liten storm.

Ulykken

Noe før klokken 21:00 kom kapteinen på broa og klokken 21.00 presis ble rormannen avløst. Klokken 21:12 ble det slått sakte fart i maskintelegrafen. Det antas at de vakthavende på broen hadde fått øye på Nordøyan fyr som de feilaktig antok var Grinna fyr da disse to fyr hadde lik karakteristikk og de ventet å se Grinna fyr på denne tiden. Skipets posisjon i forhold til fyret var feil så kompasskursen ble kontrollert av offiserene som da sannsynligvis fant ut at skipet var på feil kurs. Man antar at siden de så Nordøyan fyr som de feiltok for Grinna fyr og at vaktskiftet for rormannen var klokken 21:00, har feil kurs kun blitt holdt siden vaktskiftet, altså i 12 minutter. Den forrige rormannen blir ikke kalt opp til styrhuset for å høre hvilken kurs han styrte. Skipets kurs ble endret, men med feil posisjon førte denne kursen skipet rett opp i grunnene ved Oksen ved Nordøyan fyr. Klokken 21:55 grunnstøtte MS «Sanct Svithun» og fikk revet opp bunnen i lasterommet.

Redningsaksjonen

Det ble slått alarm og nødsignal ble sendt ut over radio. Grunnet feil frekvens oppnås kontakt med Rørvik radio først klokken 22:04. MS «Sanct Svithun» meldte at skipet sto på grunn ved Grinna fyr og ba om assistanse. Rørvik radio formidlet det videre til skip i området og mange småbåter gikk ut fra Rørvik og fiskeværene rundt Folda. Lastebåten M/S «Ursa» som var på vei nordover et stykke nord for Grinna fyr meldte at de hadde fanget opp nødropet fra MS «Sanct Svithun» og snudde for å gå til unnsetning. Sørgående hurtigruteskip MS «Ragnvald Jarl» hadde vært forsinket inn til Rørvik og hadde akkurat fått i land første trosse under arbeidet med å legge til da de hadde fanget opp nødropet. De la straks fra og satte full fart sørover ut mot Folda. Ved Grinna fyr fant redningsfartøyene ingen ting, fra «Sanct Svithun» kom meldingen på nytt at de befant seg ved Grinna fyr. Dette stemte ikke og frykten spredde seg. Ingen visste hvor «Sanct Svithun» befant seg. «Sanct Svithun» sendte opp nødraketter, men ved et uhell gikk de fleste i lufta samtidig mens en eksploderte i et gnistregn på dekket. Om lag klokken 22:45 gikk strømmen og radioen ombord på «Sanct Svithun» ble taus. Klokken 23:10 var skipet gått ned. MS «Sanct Svithun» hadde 6 livbåter og endel flåter. 5 av livbåtene hadde plass til 36 personer og den siste hadde plass til 10 personer. Den største flåten kunne ta 12 personer. Ombord på MS «Sanct Svithun» var det denne kvelden tilsammen 89 personer; passasjerer, mannskap og postekspeditører. På Nordøyan fyr var fyrbetjeningen uvitende om dramatikken som foregikk på havet sør for fyret. Da fyrbetjenten var ute et ærend merket han at det kom dieseldunst inn fra havet. Ingen hadde gitt fyret melding at et skip hadde vært i problemer, så dette var uventet registrering i mørket. Da han kom inn igjen slo han på radioen og fikk vite at MS «Sanct Svithun» hadde gått ned ved Grinna fyr. Han og kona ble sittende og høre på fiskerbølgen ut over natten. Ombord på «Sanct Svithun» hadde passasjerene fått beskjed at det var hjelp underveis fra Rørvik, og kapteinen beordret folk i livbåtene. Mange undret seg over dette og vegret seg; dermed ble det ikke mer enn 10 mann i livbåtene med unntak av en hvor det ble litt mer enn 20 personer. Under låring av en av livbåtene hendte en ny ulykke, taljeløperen kilte seg og båten kantret så alle i den havnet i sjøen, mens livbåten ble hengende etter den ene trossa og ble slått i stykker av vinden mot skipet. Ingen av de som satt i denne båten ble reddet. De andre båtene kom på vannet uten vanskeligheter. Om lag klokken 23:05 resiste skipet seg loddrett, men det var fremdeles folk ombord, passasjerer som hadde satt sin lit til at redningsfartøyene skulle rekke fram og mannskap som hadde gjennomsøkt skipet for å få alle passasjerene ut fra lugarene. Disse måtte vente til skipet sank for å bruke flåtene. 4-5 personer forsvant i dragsuget da skipet gikk ned. Rundt 01:00-01:30-tiden kom den første livbåten til Nordøyan fyr. Om lag 01:30 hørte fyrbetjenten at det smalt en sten mot vinduet, han gikk ut og fikk høre at det var mannskap fra MS «Sanct Svithun» som sto der. Han vekket fyrmesteren før han ringte til Rørvik radio og fortalte det. Først da gikk det opp for redningsledelsen at skipets besetning måtte ha tatt feil av fyrene. Redningsfartøyene ble dirigert mot Nordøyan, men det var for sent, kun de som hadde kommet seg i livbåter og på den største flåten overlevde.

Årsaken

Det hadde skjedd noe ingen trodde var mulig i moderne tid, et skip fullt av navigasjonshjelpemidler hadde feilnavigert og hadde forlist 18 nautiske mil ute av kurs. Årsaken til ulykken ble det kommet frem til måtte være på grunn av misforståelse mellom los og rormann. På denne tiden var det vanlig å sløyfe første siffer når en sa kursene. Så når skipet gikk 350 grader og losen ga ordre om 42 grader og senere 35 grader kan dette ha blitt misforstått av rormannen til 342 grader og 335 grader. Manglende kontroll av kompasset fra offiserenes side var sannsynligvis og en utløsende årsak. Skipet skulle ha skiftet kurs fra 350 grader til 35 grader for å gå mot Nærøysundet og Rørvik, men det skjedde aldri, noe som førte til en av de største norske skipstragedier i fredstid. Årsaken til MS «Sanct Svithun»-tragedien vil aldri bli helt klarlagt da alle på den siste vakten; kaptein, los, 1. styrmann og rormann omkom. Dermed er det ingen som vet sikkert hva som har foregått i styrhuset i denne tiden, så dette er tatt ut fra antagelser under etterforskningen. 48 personer ble reddet, mens 41 omkom denne natten på Folda.


Skipet

Ved levering var MS «Sanct Svithun»s tonnasje 2 095 bruttoregistertonn, 1 086 nettoregistertonn, og lasteevnen var på 560 dødvekttonn. Skipet hadde lasterom forut og akter, og lasting og lossing foregikk ved hjelp av skipskraner ved lastelukene. Hovedmotoren var en åttesylindret Fiat totakts EV dieselmotor med ytelse 2 500 hestekrefter ved 150 omdreininger. MS «Sanct Svithun» var i likhet med de andre Italia-skipene utstyrt med en Ka-Me-Wa vribar propell, noe som ga bedre manøvreringsevne. Skipet var sertifisert for 575 passasjerer i liten kystfart, 850 i innaskjærsfart. Hun hadde 185 køyeplasser fordelt på 77 på 1. plass (1. klasse) midtskips, og 108 på 2. plass akter. Alle lugarene hadde innlagt varmt og kaldt vann.

Eksterne kilder